Gunnar Glupsk fikk vann under vingene

Ut mot havet

Forrige uke  fikk Gunnar Glupsk slippe ut av hønsehuset på Sollid, forhåpentligvis for godt. Et beskyttet opphold bak hønsenetting med daglig servering av ferskt makrell eller nytrukket torsk, brød og kattemat hadde gjort godt for den medtatte fuglekroppen. Kuttet i hodet var også blitt mye bedre. Men det er jo ikke ønskelig å holde ville fugler eller dyr innesperret over for lang tid, uansett grunn. Derfor var det nødvendig å foreta noen vurderinger av Gunnars sjanser dersom han fortsatt ikke skulle klare å lette etter frislipp. Etter å ha konferert med kyndige fuglefolk med hjerte også for digre glupske måker ble det besluttet å slippe svartbaken fri ved vannet. Det var en fysisk sterk og tilsynelatende rimelig frisk fugl som meget motvillig ble båret mot havet. Skjønt det var bæringen han fant plagsom, ikke lyden av bølger som stadig kom nærmere. Han ville den veien, bare helst uten bærehjelp. Gunnar padlet også med beina i løse luften, slik jeg har sett hunder gjøre når de blir holdt over vann. Et godt tegn. Han er jo en måke med redusert flygeevne, så vi krysset svømmeføttene hans for at han ikke ville synke også.

Det blåste godt den dagen. Gunnar fikk gå selv fra toppen av rullesteinsrøysa på utsia. Han hev seg frem, flakset seg nedover og klarte å få litt oppdrift til å begynne med, selv om han var tydelig vindskev. Dermed kunne vi som fulgte ham ut i friheten se hvordan han fløt og bikket på vinden utover før han landet rundt 50- 100 meter ut i vannet. Der  ble han liggende å pusse intenst på fjærdrakten mellom stadige forsøk på å hive seg opp på vindkastene igjen. Kanskje vil han klare det til slutt. Uansett har han gode sjanser. Vann under vingene er bedre enn gress. For en svartbak iallefall.

Etter dette har jeg gått langs utsia for å se etter Gunnar. En hel flokk med svartbak hadde da tatt tilhold på vannet rett utafor bålplassen. Omtrent der Gunnar landet. Det var ikke mulig å se om han var en av dem. Men jeg velger å tro at måkevennene hans hadde funnet ham. Det sirklet nemlig stadig måker over hønsehuset på Sollid mens han var der, så om han ikke hadde blitt satt fri vil jeg tro det bare var et spørsmål om tid før de andre måkene hadde tatt grep og arrangert en rømningsoperasjon. For alt vi vet hadde Gunnar vært dypt savet:-)

Foto: Birgitte Sjøberg

Gunnar takker for seg med et god klyp

Midlertidig oppdrift

Bye bye birdie... Snart var Gunnar en liten lys flekk i en bølgedal.

Mulig relaterte saker (automatisk)

1. Oppdatering: Gunnar har fortsatt bakkekontakt